Flashback

Haaaaaaaaaaaaaaiwey tu hell!

Jeg sitter i min lett medierte hverdag, foran pc`n (uten å produsere jobb-ord), trykker på fjernkontrollen samtidig som jeg leser Marias reiseblogg, og skjønner fort at jeg ikke har kommet til NRK-nyhetene. På skjermen vises lettkledde jenter med mic i hånda, artig solhatt på hodet og stemmer som definitivt ikke ville kommet "videre til Oslo".

Programmet jeg sitter og ser på er Charterfeber. Serien med stjernene Svein og Hilde, bingovertinner og babes. Kveldens tema er "Nordmenn i Syden på karaokeshow".
Jeg tenker; trøste og mjølke, at døm itte skjems! Før jeg kommer på at hei, det der har jo du også gjort engang, jenta mi. Jeg er fem år tilbake i tid, hopp-på-tur til Algarvekysten med to venninner tidlig september. De to venninnene er på utflukt med Star Tour, jeg er alene igjen på hotellet, de andre nordmennene som også ligger ved bassenget åtte timer hver dag, men som vi ikke har vekslet så mye som en Euro med, nærmer seg og spør hvor venninnene mine er i dag, og om jeg føler meg ensom kan jeg være med dem ut, det er en hel gjeng, de har bestilt bord på restaurant og det er plass til meg også. Og etterpå har vi tenkt oss en tur på byen, sier de.
Jeg har etter fem dagers observasjon ved bassengkanten dannet meg oppfatninger om de ulike personene. Vi har Gullhår, som med sitt lange krøllete lyse manke bader toppløs i rød slangeskinnsstringtanga, hun kliner mye med kjæresten sin, en solbrun smukkas med gullkjede, lett "klessè" mage, men likevel gode stupeferdigheter. De er på tur sammen med en lett maskulin jente. Vi har et hyggelig kjærestepar fra Enebakk, og et eldre par fra Trøndelag, hvis konemor senker seg ned i bassenget uten å svømme, og far sitter under parasollen med en pils til enhver tid. Pluss noen til.

Jeg tar sjansen på å bli med gjengen på tur, jeg trenger jo mat i det minste, forsvarer jeg det med. Disse menneskene virker jo egentlig ganske harry, venninnene mine kommer til å le godt når de kommer tilbake. Jeg skulle jo bare være rolig og lese bøker mens de var borte.

Vi spiser middag, nyter utsikten og bøtter nedpå med øl. Og ikke lenge etterpå er vi på - nettopp - karaokebar. Jeg er av natur ikke av de mest frampå, det er Gullhår som starter showet (og holder det i grunnen gående lenge, jeg antar hun har vært på flere Idol-auditions i ettertid), og den ene etter den andre stiger opp på scenen, synger Guns`n`Roses-låter og Moonlight Shadow, og stemningen er stigende. Høy på Long Island ice tea kommer jeg fram til at det er på tide å ta fram sangeren/showkvinnen/den rampete rockejenta (jeg drømmer om å være like tøff som The Donnas) i meg, og leverer lapp til karaokeverten. Noen minutter senere står sangeren/showkvinnen/den rampete rockejenta på scenen, svinger mic`en, lager sensuell modellmunn som åpner seg og gauler I got my first real six-string!!!

Resten av sangen går kjempefint, kjenner jeg. Jeg legger inn noen tøffe moves, jeg løfter armen i været (som Lise Karlsnes), tar et Jahn Teigen-splitthopp, spiller luftgitar og smiler selvsikkert til gjestene. Responsen er overraskende lunken, men det eldre paret fra Trøndelag klapper høflig. Når jeg er ferdig, sier jeg Thank you so much folks, dedikerer sangen til mine nye norske venner og tenker at Bryan Adams ville ikke vært så rent lite stolt om han hadde fått oppleve dette. Jeg tenker til og med seriøst på å begynne å ta sangtimer.

Det er da karaokeverten sier; da gir vi oss for i kveld, folkens. Jeg er ikke sikker, men jeg tror han himler med øynene når han nikker i min retning. De andre nordmennene begynner å snakke om å ta kvelden og dra hjem. Ingen sier "så bra! så moro!" slik de gjorde til Gullhår. Det begynner å gå opp for meg at jeg har driti meg skikkelig ut.

I dag gikk det opp for meg hvor sjeleglad jeg er for at TV3`s programkonsept Charterfeber ikke fantes på den tiden, og dermed ikke var i Albufeira med kameraene sine den kvelden. Det ville vært skikkelig Highway to hell.