torsdag 3. desember 2009

Forandringer

Her er noen symptomer på at du ganske nylig har fått et barn ut av magen og ut i virkeligheten.

- Den 100 gramsplaten med "Walters mandler" du skal kose deg med på barsel varer i fem dager
- Du husker ikke helt når du vasket håret ditt sist
- Du får lagt mascaraen klokka kvart over sju - på kvelden
- Det glasset med vann du hentet deg for to timer siden står fortsatt urørt på stuebordet
- Sofaen er et inferno av tepper, puter, kosebamser og gulpekluter
- Apoteket er din nye favorittbutikk
- Bleieinnhold er ditt nye favorittsamtaleemne
- Du tar alltid med deg nyttelast når du beveger deg fra en etasje til en annen. Alltid.
- Du får aldri lest ferdig Aftenposten. Aldri.
- Du tar minimum tre MMS-bilder av babyen hver dag og sender det til minimum tre personer.
- Du er 100% oppdatert på Hotell Cæsar, X-factor og Forbrytelsen 2
- Du føler at du kjenner programlederne i "God morgen, Norge" ganske godt
- Vaskemaskina går minst tre ganger om dagen
- Det er overveiende sannsynlig at forbipasserende utenfor stuevinduet har sett puppen din
- Du er på hils med gamlisene på Tveitasenteret
- Du finner ikke lommeboka di når du skal betale på REMA 1000, da den ligger utenfor bilen på parkeringen
- Du finner ikke husnøklene dine etter du har vært på butikken, da de ligger igjen i bilen
- Du finregner på de ulike dagligvarekjedenes bleieavtaler for å finne den gunstigste
- Du blir en sånn som bare snakker om babyen (selv om du lovte deg selv å ikke bli det)
- Du sitter i timesvis og bare titter på babyen din
- Du har tenkt i flere uker på at du skulle skrive dette innlegget
- Du får ikke skrevet mer akkurat nå, fordi babyen våkna

tirsdag 20. oktober 2009

Så var det slutt


Det ble i dag, klokka 15.25, slutt på et langt og nært forhold.

Vi visste begge at det måtte bli slik, selv om vi var veldig glade i hverande.

I sju og et halvt år var det oss, åttitusen kilometer har vi tilbakelagt sammen. Bare du og jeg - eller med andre passasjerer sammen med oss. Og en og annen fikk til og med prøve seg bak rattet. Venninner, håndballspillere, kolleger. Kjærester som har kommet og gått. En bror som fikk skyss hjem til dalen. En søster som ble med på biltur i Osloområdet. En fetter som fikk skyss til Oslo etter juleselskap på Toten.

Vi stod sammen i tykt og tynt. I bilkø på Mosseveien, på vei til det store utland (Sverige), i grøfta på E6, ventende på Falken. Du stod alltid trofast og ventet på meg, i gatene på Majorstua, i garasjen på Holmlia og på parkeringen på St. Hansfjellet.

Takk for alle gode minner, kjære punto min. Jeg håper at du får det like fint med neste eier, selv om jeg egentlig vet jeg er unik og ikke kan erstattes. I alle fall er det ingen som kan synge like pent som meg til P4-hits i kø på Ring 3.

Nå gjør jeg det















Jeg skriver! Oppdaget at det har gått over et år siden forrige bloggpost. I mellomtiden har jeg lest haugevis av mer eller mindre interessante blogger, men ikke "hatt tid" til å skrive noe selv. Selv ikke i løpet av tre ukers permisjon har jeg "hatt tid" til det. Men nå har jeg sittet i sofaen, i dagesvis, og ventet og ventet. Jeg har tenkt at babyen jeg venter på, ikke er noe å skrive om her. Men hva annet er det egentlig som har opptatt meg de siste månedene? De siste ni månedene, for å være nøyaktig. Babyen har bodd i magen min hele denne tida, og vært en integrert del av meg. Rett og slett.

Den begynner å bli en intergrert del av heimen også. Barnevogn til venstre, sprinkelseng til høyre. Stellebord på badet og babytepper i skapet. Babyen bukter seg fram og tilbake i magen og jeg lurer på hva hun tenker på, og når hun har tenkt å komme ut.

I ni måneder har hun vært en del av meg. I mange år skal hun fortsette å være det viktigste i livet mitt. Og jeg innrømmer at det gjør meg ganske myk om hjertet å tenke på det.