fredag 15. februar 2008

Jeg innrømmer det, jeg synes Valentines Day er kosli`

14. februar, tv-reklamene og ikke minst Valentinfrimerkene som utgis av Posten har i flere uker minnet oss på denne store kjærlighetsdagen.

Kvelden før, den 13., sitter vi i sofaen foran tv`n, og tilbud om 25% rabatt på velour-undertøy på Lindex blafrer over skjermen. Hvorpå jeg kremter "i morgen er det...torsdag" (hentet meg bra inn igjen, om jeg skal si det selv). Jeg får en umiddelbar respons, "Yepp, jeg vil gjerne invitere deg på middag". Etterfulgt av mine protester "nei, nei, du trenger da ikke det, vi kan spise hjemme (og dessuten forfaller boliglånet om et par dager, og det har minket med ca. kr. 0,00 etter vi begynte å betale ned på det).


Men kjæresten står på sitt, og jeg venter spent på Valentines day. Dagen går unna, jeg er oppslukt i grunnopplæringen (klarer vi levere i tide?), Quality Center (hvor mange feilsaker får vi løst i dag?), Outlook (hvilke mailer må besvares i dag og hvilke kan vente?), avdelingsmøte (hvor står vi?). Og plutselig ringer kjæresten og spør om jeg er klar. Jeg tenker OH SHIT, jeg har glemt hele Vællentain, og gruer meg litt til å komme ned og ikke ha noe til ham.


Utenfor står kjæresten og venter. På setet ligger et koselig kort, love hearts-godteri og et magnethjerte. Jeg smelter, jeg gjør det. Videre drar vi på restaurant, spiser deilig middag og holder hender. På vei hjem stopper vi på senteret under påskudd av at de har tilbud på glassmagasinet, jeg kjøper glass på glassmagasinet og kaker på baker`n som er i ferd med å stenge. Jeg legger dette i kjøleskapet når vi kommer hjem. Han blir veldig glad. Vi slår oss ned foran tv`n, hvor Valentinreklamene fortsatt ruller og går. Og så er vi enige om at Valentine ER koselig, og synes vi har hatt en fortreffelig torsdag. Og ganske romantisk.


Og i dag er det termin på lånet, og fellesutgiftene forsvant også ut fra kontoen.


Jammen godt det finnes Valentine midt i all regningselendigheten.