Så var det slutt

Det ble i dag, klokka 15.25, slutt på et langt og nært forhold.

Vi visste begge at det måtte bli slik, selv om vi var veldig glade i hverande.

I sju og et halvt år var det oss, åttitusen kilometer har vi tilbakelagt sammen. Bare du og jeg - eller med andre passasjerer sammen med oss. Og en og annen fikk til og med prøve seg bak rattet. Venninner, håndballspillere, kolleger. Kjærester som har kommet og gått. En bror som fikk skyss hjem til dalen. En søster som ble med på biltur i Osloområdet. En fetter som fikk skyss til Oslo etter juleselskap på Toten.

Vi stod sammen i tykt og tynt. I bilkø på Mosseveien, på vei til det store utland (Sverige), i grøfta på E6, ventende på Falken. Du stod alltid trofast og ventet på meg, i gatene på Majorstua, i garasjen på Holmlia og på parkeringen på St. Hansfjellet.

Takk for alle gode minner, kjære punto min. Jeg håper at du får det like fint med neste eier, selv om jeg egentlig vet jeg er unik og ikke kan erstattes. I alle fall er det ingen som kan synge like pent som meg til P4-hits i kø på Ring 3.

Nå gjør jeg det

Jeg skriver! Oppdaget at det har gått over et år siden forrige bloggpost. I mellomtiden har jeg lest haugevis av mer eller mindre interessante blogger, men ikke "hatt tid" til å skrive noe selv. Selv ikke i løpet av tre ukers permisjon har jeg "hatt tid" til det. Men nå har jeg sittet i sofaen, i dagesvis, og ventet og ventet. Jeg har tenkt at babyen jeg venter på, ikke er noe å skrive om her. Men hva annet er det egentlig som har opptatt meg de siste månedene? De siste ni månedene, for å være nøyaktig. Babyen har bodd i magen min hele denne tida, og vært en integrert del av meg. Rett og slett.

Den begynner å bli en intergrert del av heimen også. Barnevogn til venstre, sprinkelseng til høyre. Stellebord på badet og babytepper i skapet. Babyen bukter seg fram og tilbake i magen og jeg lurer på hva hun tenker på, og når hun har tenkt å komme ut.

I ni måneder har hun vært en del av meg. I mange år skal hun fortsette å være det viktigste i livet mitt. Og jeg innrømmer at det gjør meg ganske myk om hjertet å tenke på det.