Flashback

Haaaaaaaaaaaaaaiwey tu hell!

Jeg sitter i min lett medierte hverdag, foran pc`n (uten å produsere jobb-ord), trykker på fjernkontrollen samtidig som jeg leser Marias reiseblogg, og skjønner fort at jeg ikke har kommet til NRK-nyhetene. På skjermen vises lettkledde jenter med mic i hånda, artig solhatt på hodet og stemmer som definitivt ikke ville kommet "videre til Oslo".

Programmet jeg sitter og ser på er Charterfeber. Serien med stjernene Svein og Hilde, bingovertinner og babes. Kveldens tema er "Nordmenn i Syden på karaokeshow".
Jeg tenker; trøste og mjølke, at døm itte skjems! Før jeg kommer på at hei, det der har jo du også gjort engang, jenta mi. Jeg er fem år tilbake i tid, hopp-på-tur til Algarvekysten med to venninner tidlig september. De to venninnene er på utflukt med Star Tour, jeg er alene igjen på hotellet, de andre nordmennene som også ligger ved bassenget åtte timer hver dag, men som vi ikke har vekslet så mye som en Euro med, nærmer seg og spør hvor venninnene mine er i dag, og om jeg føler meg ensom kan jeg være med dem ut, det er en hel gjeng, de har bestilt bord på restaurant og det er plass til meg også. Og etterpå har vi tenkt oss en tur på byen, sier de.
Jeg har etter fem dagers observasjon ved bassengkanten dannet meg oppfatninger om de ulike personene. Vi har Gullhår, som med sitt lange krøllete lyse manke bader toppløs i rød slangeskinnsstringtanga, hun kliner mye med kjæresten sin, en solbrun smukkas med gullkjede, lett "klessè" mage, men likevel gode stupeferdigheter. De er på tur sammen med en lett maskulin jente. Vi har et hyggelig kjærestepar fra Enebakk, og et eldre par fra Trøndelag, hvis konemor senker seg ned i bassenget uten å svømme, og far sitter under parasollen med en pils til enhver tid. Pluss noen til.

Jeg tar sjansen på å bli med gjengen på tur, jeg trenger jo mat i det minste, forsvarer jeg det med. Disse menneskene virker jo egentlig ganske harry, venninnene mine kommer til å le godt når de kommer tilbake. Jeg skulle jo bare være rolig og lese bøker mens de var borte.

Vi spiser middag, nyter utsikten og bøtter nedpå med øl. Og ikke lenge etterpå er vi på - nettopp - karaokebar. Jeg er av natur ikke av de mest frampå, det er Gullhår som starter showet (og holder det i grunnen gående lenge, jeg antar hun har vært på flere Idol-auditions i ettertid), og den ene etter den andre stiger opp på scenen, synger Guns`n`Roses-låter og Moonlight Shadow, og stemningen er stigende. Høy på Long Island ice tea kommer jeg fram til at det er på tide å ta fram sangeren/showkvinnen/den rampete rockejenta (jeg drømmer om å være like tøff som The Donnas) i meg, og leverer lapp til karaokeverten. Noen minutter senere står sangeren/showkvinnen/den rampete rockejenta på scenen, svinger mic`en, lager sensuell modellmunn som åpner seg og gauler I got my first real six-string!!!

Resten av sangen går kjempefint, kjenner jeg. Jeg legger inn noen tøffe moves, jeg løfter armen i været (som Lise Karlsnes), tar et Jahn Teigen-splitthopp, spiller luftgitar og smiler selvsikkert til gjestene. Responsen er overraskende lunken, men det eldre paret fra Trøndelag klapper høflig. Når jeg er ferdig, sier jeg Thank you so much folks, dedikerer sangen til mine nye norske venner og tenker at Bryan Adams ville ikke vært så rent lite stolt om han hadde fått oppleve dette. Jeg tenker til og med seriøst på å begynne å ta sangtimer.

Det er da karaokeverten sier; da gir vi oss for i kveld, folkens. Jeg er ikke sikker, men jeg tror han himler med øynene når han nikker i min retning. De andre nordmennene begynner å snakke om å ta kvelden og dra hjem. Ingen sier "så bra! så moro!" slik de gjorde til Gullhår. Det begynner å gå opp for meg at jeg har driti meg skikkelig ut.

I dag gikk det opp for meg hvor sjeleglad jeg er for at TV3`s programkonsept Charterfeber ikke fantes på den tiden, og dermed ikke var i Albufeira med kameraene sine den kvelden. Det ville vært skikkelig Highway to hell.

Jeg skriver...

Jeg skriver mye. Masse. Jeg produserer uhorvelige mengder ord hver eneste dag, hamrer på tastaturet, stirrer på skjermen, får respons, skriver tilsvar.
Jeg har bloggtørke, men skriveaktiviteten er i høyeste grad eksisterende.

Utdrag fra siste ukes ord- og setningproduksjon:

"Jeg foreslår at vi neste uke opererer med ..."
"Gi en tilbakemelding til NN på telefon XXX når dette er OK, samt bekreftelse på mail til meg"
"Jeg ringer deg i løpet av dagen ang. et par andre ting jeg lurer på"
"I dette tilfellet har vi vært i kontakt med NN, som sitter på info om konkrete hendelser..."
"Jeg mener det er til nytte og framdrift for oss ..."
"Jeg imøteser deres tilbakemelding, og vil følge opp denne så snart den foreligger"

Jepp, innser at det er på tide å gjøre noen grep og produsere noen ikke-jobbrelaterte ord snart også. Det vil bli iverksatt noen tiltak på dette området.

Elisabeth rydder jenterommet - del 4

Fra "Min superhemmelige dagbok", klasse 6A

(Navn er anonymisert av hensyn til personvernet)

"Kjære NN
Jeg elsker deg. Du er den gutten som betyr mest for meg. Du er ikke spesielt pen eller søt eller kjekk men du har vunnet mitt hjerte. Jeg ønsker og bli sammen med deg og kysse deg, holde rundt deg og vite at jeg elsker deg. Men det spørs om jeg tør å spørre deg. Jeg kommer aldri til å si dette til noen eller til deg.
I LOVE YOU SO MUCH".

Elisabeth rydder jenterommet - del 3

Fra PUSUR SKOLEDAGBOK 1988-1989

NOTATER 6.12.88

Herregud, nå har Stig flydd å henta lærer, fy flate!
E ville itte ha lærer for oss kænn heller spørja inan i Hæmkunnskapen! oss ska ha PRØVE!
Ei nå fe e vel lessa. Ellers klare e ingenting. Han henta itte lærer lell å HELDIVIS for det!

Elisabeth rydder jenterommet - del 2

Fra "Sørens skoledagbok 93/94"

DREAMLOVER...
Jeg fortjente deg vel ikke. Gutten var for god... Likevel den største kjærligheten jeg noengang har opplevd... Han var spesiell og annerledes enn de andre. En som jeg snakka med i timevis sammen med, og som var snill, grei - nesten helt perfekt, dessuten hadde et nydelig utseende og en myk munn å kysse. Min godgutt... som ikke ville mer. Det vi hadde sammen betydde plutselig ingenting mer... Du forsvant ut av mitt liv... ALT ER TOMT NÅ.

Elisabeth rydder jenterommet - del 1

Småbok fra barneskolen:

"Spøkelseshuset" av Elisabeth Hage

Det var ein gong ein spøkelses-familie som budde i eit gammalt hus langt ute i skogen. Dei budde på loftet. Nede budde det ei lita jente som heitte Magni og mora som heitte Marie.

Kvar natt kl. 12 begynte spøkelsa å skremme dei. Dei var fire stykke i familien. Det var Lise, som var sju år og Ola som var fem år og mora og faren som heitte Olga og Mons. Dei hadde kvite laken over seg og kjetting.

Mons og Lise gjekk ned i rommet til Magni, mens Olga og Ola gjekk ned i rommet til Marie. Det klirra i kjettingen, og dei begynte å hoie. Da, plutseleg vakna Magni. Spøkelsa gjorde seg U-synlege med ein gong. Magni sprang inn til mor si. Ho sa: - Mor, det spøker her. - For noko tøv, sa Marie. - Det er berre noko du innbiller deg. Gå og legg deg att. - Javel da, men eg høyrde noko som klirra, akkurat som ein kjetting, og så høyrde eg noko som hoia.

Da ho kom inn på rommet sitt, byrja dei å spøke med det same. Da flaug ho inn til Marie ein gong til. - Morm det spøker heilt på Ordentleg, sa Magni. - Det gjer ikkje det har eg sagt, sa Marie. - Og no går du og legg deg. - UUU, eg vil IKKJE, eg VIL ligge her, sa Magni. - Nei, gå nå og legg deg. - Javel da, eg skal gjere det.

Ho gjekk inn på rommet sitt, og no sovna ho. Da begynte Mons og Lise å klirre med kjettingen. Men ho vakna ikkje. Da gjekk Mons, Olga, Ola og Lise opp til seg sjølve. Dei la seg i sengene sine. Kven veit, kanskje det kom eit spøkelse som ville skremme dei?

SLUTT

Tegn på at jeg begynner å bli virkelig voksen

1. Jeg har handlet på Plantasjen en søndag
2. Jeg vet hva en Thuja er
3. Jeg er bekymret for om orkidèene har fått for lite vann
4. Jeg irriterer meg noe voldsomt over vedtaket om trefelling i sameiet
5. Jeg føler meg litt gæærn som drikker vin en torsdagskveld
6. Jeg jubler hemningsløst over tilbud på laks på ICA
7. Jeg synes russen bråker og drikker for mye
8. Jeg skal følge 16. mai-kampene på tv istedet for å gå ut på byen
9. Jeg skal stryke bunadsskjorte
10. Jeg vurderer å kjøpe meg et sånt fiffig JIF moppesystem

Ting man kan gjøre istedet for å gjøre det man tok hjemmekontor på slutten av dagen for å få ro til å gjøre

1. Kjøpe parmaskinke til 262 kroner kiloen, for så å oppdage at den har gått ut på dato når den skal inn i kjøleskapet
2. Lese Her & Nå
3. Spise kyllinglår til middag, fordi det er tidsbesparende
4. Skravle med samboeren på telefon
5. Svare på mailer som ikke haster
6. Spise en hel brie
7. Legge brød i fryseren
8. Create an event på Facebook
9. Telle opp antall deltagere til jobbens fredagspils
10. Betale regning som forfaller 25.3.
11. Se på Tabloid
12. Se på Hotell Cæsar
13. Se på Dyrlegene
14. Se på Hjelpekorpset
15. Saumfare reklamen etter gode tilbud
16. Bare slappe av littegrann under teppet før jeg begynner å jobbe
17. Blogge
18. Oppdage at det er 14 timer igjen til presentasjonen skal legges fram
19. ...må stikke!!!

Jeg innrømmer det, jeg synes Valentines Day er kosli`

14. februar, tv-reklamene og ikke minst Valentinfrimerkene som utgis av Posten har i flere uker minnet oss på denne store kjærlighetsdagen.

Kvelden før, den 13., sitter vi i sofaen foran tv`n, og tilbud om 25% rabatt på velour-undertøy på Lindex blafrer over skjermen. Hvorpå jeg kremter "i morgen er det...torsdag" (hentet meg bra inn igjen, om jeg skal si det selv). Jeg får en umiddelbar respons, "Yepp, jeg vil gjerne invitere deg på middag". Etterfulgt av mine protester "nei, nei, du trenger da ikke det, vi kan spise hjemme (og dessuten forfaller boliglånet om et par dager, og det har minket med ca. kr. 0,00 etter vi begynte å betale ned på det).

Men kjæresten står på sitt, og jeg venter spent på Valentines day. Dagen går unna, jeg er oppslukt i grunnopplæringen (klarer vi levere i tide?), Quality Center (hvor mange feilsaker får vi løst i dag?), Outlook (hvilke mailer må besvares i dag og hvilke kan vente?), avdelingsmøte (hvor står vi?). Og plutselig ringer kjæresten og spør om jeg er klar. Jeg tenker OH SHIT, jeg har glemt hele Vællentain, og gruer meg litt til å komme ned og ikke ha noe til ham.

Utenfor står kjæresten og venter. På setet ligger et koselig kort, love hearts-godteri og et magnethjerte. Jeg smelter, jeg gjør det. Videre drar vi på restaurant, spiser deilig middag og holder hender. På vei hjem stopper vi på senteret under påskudd av at de har tilbud på glassmagasinet, jeg kjøper glass på glassmagasinet og kaker på baker`n som er i ferd med å stenge. Jeg legger dette i kjøleskapet når vi kommer hjem. Han blir veldig glad. Vi slår oss ned foran tv`n, hvor Valentinreklamene fortsatt ruller og går. Og så er vi enige om at Valentine ER koselig, og synes vi har hatt en fortreffelig torsdag. Og ganske romantisk.

Og i dag er det termin på lånet, og fellesutgiftene forsvant også ut fra kontoen.

Jammen godt det finnes Valentine midt i all regningselendigheten.