Her er noen symptomer på at du ganske nylig har fått et barn ut av magen og ut i virkeligheten.
- Den 100 gramsplaten med "Walters mandler" du skal kose deg med på barsel varer i fem dager
- Du husker ikke helt når du vasket håret ditt sist
- Du får lagt mascaraen klokka kvart over sju - på kvelden
- Det glasset med vann du hentet deg for to timer siden står fortsatt urørt på stuebordet
- Sofaen er et inferno av tepper, puter, kosebamser og gulpekluter
- Apoteket er din nye favorittbutikk
- Bleieinnhold er ditt nye favorittsamtaleemne
- Du tar alltid med deg nyttelast når du beveger deg fra en etasje til en annen. Alltid.
- Du får aldri lest ferdig Aftenposten. Aldri.
- Du tar minimum tre MMS-bilder av babyen hver dag og sender det til minimum tre personer.
- Du er 100% oppdatert på Hotell Cæsar, X-factor og Forbrytelsen 2
- Du føler at du kjenner programlederne i "God morgen, Norge" ganske godt
- Vaskemaskina går minst tre ganger om dagen
- Det er overveiende sannsynlig at forbipasserende utenfor stuevinduet har sett puppen din
- Du er på hils med gamlisene på Tveitasenteret
- Du finner ikke lommeboka di når du skal betale på REMA 1000, da den ligger utenfor bilen på parkeringen
- Du finner ikke husnøklene dine etter du har vært på butikken, da de ligger igjen i bilen
- Du finregner på de ulike dagligvarekjedenes bleieavtaler for å finne den gunstigste
- Du blir en sånn som bare snakker om babyen (selv om du lovte deg selv å ikke bli det)
- Du sitter i timesvis og bare titter på babyen din
- Du har tenkt i flere uker på at du skulle skrive dette innlegget
- Du får ikke skrevet mer akkurat nå, fordi babyen våkna
torsdag 3. desember 2009
tirsdag 20. oktober 2009
Så var det slutt
Det ble i dag, klokka 15.25, slutt på et langt og nært forhold.
Vi visste begge at det måtte bli slik, selv om vi var veldig glade i hverande.
I sju og et halvt år var det oss, åttitusen kilometer har vi tilbakelagt sammen. Bare du og jeg - eller med andre passasjerer sammen med oss. Og en og annen fikk til og med prøve seg bak rattet. Venninner, håndballspillere, kolleger. Kjærester som har kommet og gått. En bror som fikk skyss hjem til dalen. En søster som ble med på biltur i Osloområdet. En fetter som fikk skyss til Oslo etter juleselskap på Toten.
Vi stod sammen i tykt og tynt. I bilkø på Mosseveien, på vei til det store utland (Sverige), i grøfta på E6, ventende på Falken. Du stod alltid trofast og ventet på meg, i gatene på Majorstua, i garasjen på Holmlia og på parkeringen på St. Hansfjellet.
Takk for alle gode minner, kjære punto min. Jeg håper at du får det like fint med neste eier, selv om jeg egentlig vet jeg er unik og ikke kan erstattes. I alle fall er det ingen som kan synge like pent som meg til P4-hits i kø på Ring 3.
Nå gjør jeg det
Jeg skriver! Oppdaget at det har gått over et år siden forrige bloggpost. I mellomtiden har jeg lest haugevis av mer eller mindre interessante blogger, men ikke "hatt tid" til å skrive noe selv. Selv ikke i løpet av tre ukers permisjon har jeg "hatt tid" til det. Men nå har jeg sittet i sofaen, i dagesvis, og ventet og ventet. Jeg har tenkt at babyen jeg venter på, ikke er noe å skrive om her. Men hva annet er det egentlig som har opptatt meg de siste månedene? De siste ni månedene, for å være nøyaktig. Babyen har bodd i magen min hele denne tida, og vært en integrert del av meg. Rett og slett.
Den begynner å bli en intergrert del av heimen også. Barnevogn til venstre, sprinkelseng til høyre. Stellebord på badet og babytepper i skapet. Babyen bukter seg fram og tilbake i magen og jeg lurer på hva hun tenker på, og når hun har tenkt å komme ut.
I ni måneder har hun vært en del av meg. I mange år skal hun fortsette å være det viktigste i livet mitt. Og jeg innrømmer at det gjør meg ganske myk om hjertet å tenke på det.
tirsdag 7. oktober 2008
Flashback
Haaaaaaaaaaaaaaiwey tu hell!
Jeg sitter i min lett medierte hverdag, foran pc`n (uten å produsere jobb-ord), trykker på fjernkontrollen samtidig som jeg leser Marias reiseblogg, og skjønner fort at jeg ikke har kommet til NRK-nyhetene. På skjermen vises lettkledde jenter med mic i hånda, artig solhatt på hodet og stemmer som definitivt ikke ville kommet "videre til Oslo".
Programmet jeg sitter og ser på er Charterfeber. Serien med stjernene Svein og Hilde, bingovertinner og babes. Kveldens tema er "Nordmenn i Syden på karaokeshow".
Jeg tenker; trøste og mjølke, at døm itte skjems! Før jeg kommer på at hei, det der har jo du også gjort engang, jenta mi. Jeg er fem år tilbake i tid, hopp-på-tur til Algarvekysten med to venninner tidlig september. De to venninnene er på utflukt med Star Tour, jeg er alene igjen på hotellet, de andre nordmennene som også ligger ved bassenget åtte timer hver dag, men som vi ikke har vekslet så mye som en Euro med, nærmer seg og spør hvor venninnene mine er i dag, og om jeg føler meg ensom kan jeg være med dem ut, det er en hel gjeng, de har bestilt bord på restaurant og det er plass til meg også. Og etterpå har vi tenkt oss en tur på byen, sier de.
Jeg har etter fem dagers observasjon ved bassengkanten dannet meg oppfatninger om de ulike personene. Vi har Gullhår, som med sitt lange krøllete lyse manke bader toppløs i rød slangeskinnsstringtanga, hun kliner mye med kjæresten sin, en solbrun smukkas med gullkjede, lett "klessè" mage, men likevel gode stupeferdigheter. De er på tur sammen med en lett maskulin jente. Vi har et hyggelig kjærestepar fra Enebakk, og et eldre par fra Trøndelag, hvis konemor senker seg ned i bassenget uten å svømme, og far sitter under parasollen med en pils til enhver tid. Pluss noen til.
Jeg tar sjansen på å bli med gjengen på tur, jeg trenger jo mat i det minste, forsvarer jeg det med. Disse menneskene virker jo egentlig ganske harry, venninnene mine kommer til å le godt når de kommer tilbake. Jeg skulle jo bare være rolig og lese bøker mens de var borte.
Vi spiser middag, nyter utsikten og bøtter nedpå med øl. Og ikke lenge etterpå er vi på - nettopp - karaokebar. Jeg er av natur ikke av de mest frampå, det er Gullhår som starter showet (og holder det i grunnen gående lenge, jeg antar hun har vært på flere Idol-auditions i ettertid), og den ene etter den andre stiger opp på scenen, synger Guns`n`Roses-låter og Moonlight Shadow, og stemningen er stigende. Høy på Long Island ice tea kommer jeg fram til at det er på tide å ta fram sangeren/showkvinnen/den rampete rockejenta (jeg drømmer om å være like tøff som The Donnas) i meg, og leverer lapp til karaokeverten. Noen minutter senere står sangeren/showkvinnen/den rampete rockejenta på scenen, svinger mic`en, lager sensuell modellmunn som åpner seg og gauler I got my first real six-string!!!
Resten av sangen går kjempefint, kjenner jeg. Jeg legger inn noen tøffe moves, jeg løfter armen i været (som Lise Karlsnes), tar et Jahn Teigen-splitthopp, spiller luftgitar og smiler selvsikkert til gjestene. Responsen er overraskende lunken, men det eldre paret fra Trøndelag klapper høflig. Når jeg er ferdig, sier jeg Thank you so much folks, dedikerer sangen til mine nye norske venner og tenker at Bryan Adams ville ikke vært så rent lite stolt om han hadde fått oppleve dette. Jeg tenker til og med seriøst på å begynne å ta sangtimer.
Det er da karaokeverten sier; da gir vi oss for i kveld, folkens. Jeg er ikke sikker, men jeg tror han himler med øynene når han nikker i min retning. De andre nordmennene begynner å snakke om å ta kvelden og dra hjem. Ingen sier "så bra! så moro!" slik de gjorde til Gullhår. Det begynner å gå opp for meg at jeg har driti meg skikkelig ut.
I dag gikk det opp for meg hvor sjeleglad jeg er for at TV3`s programkonsept Charterfeber ikke fantes på den tiden, og dermed ikke var i Albufeira med kameraene sine den kvelden. Det ville vært skikkelig Highway to hell.
Jeg sitter i min lett medierte hverdag, foran pc`n (uten å produsere jobb-ord), trykker på fjernkontrollen samtidig som jeg leser Marias reiseblogg, og skjønner fort at jeg ikke har kommet til NRK-nyhetene. På skjermen vises lettkledde jenter med mic i hånda, artig solhatt på hodet og stemmer som definitivt ikke ville kommet "videre til Oslo".
Programmet jeg sitter og ser på er Charterfeber. Serien med stjernene Svein og Hilde, bingovertinner og babes. Kveldens tema er "Nordmenn i Syden på karaokeshow".
Jeg tenker; trøste og mjølke, at døm itte skjems! Før jeg kommer på at hei, det der har jo du også gjort engang, jenta mi. Jeg er fem år tilbake i tid, hopp-på-tur til Algarvekysten med to venninner tidlig september. De to venninnene er på utflukt med Star Tour, jeg er alene igjen på hotellet, de andre nordmennene som også ligger ved bassenget åtte timer hver dag, men som vi ikke har vekslet så mye som en Euro med, nærmer seg og spør hvor venninnene mine er i dag, og om jeg føler meg ensom kan jeg være med dem ut, det er en hel gjeng, de har bestilt bord på restaurant og det er plass til meg også. Og etterpå har vi tenkt oss en tur på byen, sier de.
Jeg har etter fem dagers observasjon ved bassengkanten dannet meg oppfatninger om de ulike personene. Vi har Gullhår, som med sitt lange krøllete lyse manke bader toppløs i rød slangeskinnsstringtanga, hun kliner mye med kjæresten sin, en solbrun smukkas med gullkjede, lett "klessè" mage, men likevel gode stupeferdigheter. De er på tur sammen med en lett maskulin jente. Vi har et hyggelig kjærestepar fra Enebakk, og et eldre par fra Trøndelag, hvis konemor senker seg ned i bassenget uten å svømme, og far sitter under parasollen med en pils til enhver tid. Pluss noen til.
Jeg tar sjansen på å bli med gjengen på tur, jeg trenger jo mat i det minste, forsvarer jeg det med. Disse menneskene virker jo egentlig ganske harry, venninnene mine kommer til å le godt når de kommer tilbake. Jeg skulle jo bare være rolig og lese bøker mens de var borte.
Vi spiser middag, nyter utsikten og bøtter nedpå med øl. Og ikke lenge etterpå er vi på - nettopp - karaokebar. Jeg er av natur ikke av de mest frampå, det er Gullhår som starter showet (og holder det i grunnen gående lenge, jeg antar hun har vært på flere Idol-auditions i ettertid), og den ene etter den andre stiger opp på scenen, synger Guns`n`Roses-låter og Moonlight Shadow, og stemningen er stigende. Høy på Long Island ice tea kommer jeg fram til at det er på tide å ta fram sangeren/showkvinnen/den rampete rockejenta (jeg drømmer om å være like tøff som The Donnas) i meg, og leverer lapp til karaokeverten. Noen minutter senere står sangeren/showkvinnen/den rampete rockejenta på scenen, svinger mic`en, lager sensuell modellmunn som åpner seg og gauler I got my first real six-string!!!
Resten av sangen går kjempefint, kjenner jeg. Jeg legger inn noen tøffe moves, jeg løfter armen i været (som Lise Karlsnes), tar et Jahn Teigen-splitthopp, spiller luftgitar og smiler selvsikkert til gjestene. Responsen er overraskende lunken, men det eldre paret fra Trøndelag klapper høflig. Når jeg er ferdig, sier jeg Thank you so much folks, dedikerer sangen til mine nye norske venner og tenker at Bryan Adams ville ikke vært så rent lite stolt om han hadde fått oppleve dette. Jeg tenker til og med seriøst på å begynne å ta sangtimer.
Det er da karaokeverten sier; da gir vi oss for i kveld, folkens. Jeg er ikke sikker, men jeg tror han himler med øynene når han nikker i min retning. De andre nordmennene begynner å snakke om å ta kvelden og dra hjem. Ingen sier "så bra! så moro!" slik de gjorde til Gullhår. Det begynner å gå opp for meg at jeg har driti meg skikkelig ut.
I dag gikk det opp for meg hvor sjeleglad jeg er for at TV3`s programkonsept Charterfeber ikke fantes på den tiden, og dermed ikke var i Albufeira med kameraene sine den kvelden. Det ville vært skikkelig Highway to hell.
Jeg skriver...
Jeg skriver mye. Masse. Jeg produserer uhorvelige mengder ord hver eneste dag, hamrer på tastaturet, stirrer på skjermen, får respons, skriver tilsvar.
Jeg har bloggtørke, men skriveaktiviteten er i høyeste grad eksisterende.
Utdrag fra siste ukes ord- og setningproduksjon:
"Jeg foreslår at vi neste uke opererer med ..."
"Gi en tilbakemelding til NN på telefon XXX når dette er OK, samt bekreftelse på mail til meg"
"Jeg ringer deg i løpet av dagen ang. et par andre ting jeg lurer på"
"I dette tilfellet har vi vært i kontakt med NN, som sitter på info om konkrete hendelser..."
"Jeg mener det er til nytte og framdrift for oss ..."
"Jeg imøteser deres tilbakemelding, og vil følge opp denne så snart den foreligger"
Jepp, innser at det er på tide å gjøre noen grep og produsere noen ikke-jobbrelaterte ord snart også. Det vil bli iverksatt noen tiltak på dette området.
Jeg har bloggtørke, men skriveaktiviteten er i høyeste grad eksisterende.
Utdrag fra siste ukes ord- og setningproduksjon:
"Jeg foreslår at vi neste uke opererer med ..."
"Gi en tilbakemelding til NN på telefon XXX når dette er OK, samt bekreftelse på mail til meg"
"Jeg ringer deg i løpet av dagen ang. et par andre ting jeg lurer på"
"I dette tilfellet har vi vært i kontakt med NN, som sitter på info om konkrete hendelser..."
"Jeg mener det er til nytte og framdrift for oss ..."
"Jeg imøteser deres tilbakemelding, og vil følge opp denne så snart den foreligger"
Jepp, innser at det er på tide å gjøre noen grep og produsere noen ikke-jobbrelaterte ord snart også. Det vil bli iverksatt noen tiltak på dette området.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
