Hva skrittellerkonkurranser gjør med folk

I morgen kåres vinnerne i siste runde av skrittellerkonkurransen. Observante sjeler har kanskje latt merke til at jeg har unnlatt å omtale resultatene for uke 2 og 3, og kun konsentrert meg om uke 1. Det har sine årsaker. Jeg er nå moden for å fortelle sannheten om stillheten.

Uke 1 fikk jeg en pangstart, kom på tredjeplass og greier. Men så satte skiferien en brutal stopper for framgangen i uke 2. En sportskommentator ville kalt det en kjempesprekk. I krokene ble det muligens hvisket "tabbe". Ikke av samme kaliber som Thomas Myhre, men likevel ille nok. Det ble 8. plass av totalt 9 deltagere.
Gausdølen Knut kom grusomt tilbake etter influensaen og vant overlegent med sine 96.843 skritt, IKT-sjefen Einar hadde jogget hjem fra jobb, samt løst ski-gåten ved å feste telleren på støvelen. Han ble ukens klatrer og en klar nummer to.

Uke 3 bar også preg av ferien, da jeg fremdeles tilbragte deler av uken enten på ski, i leiebil eller på fly. Jeg klarte likevel å øke. Jeg klatret opp til 6. plass av 10 deltagere. Det kvalifiserte til tittelen "Ukens klatrer" og ble premiert med en hodelykt. Optimismen kom tilbake med hodelyktlysets hastighet.

Kunne jeg klare å vinne uke 4? Var det på tide å gjenerobre pallen? Umiddelbart etter nullstilling begynte opphentingen. Vi snakker trappegåing - i posthuset (Norges høyeste kontorbygning, red.anm). Både opp og ned. Vi snakker spasering til kjøpesenteret og bokstavelig talt hvileløs venting på perrongen (utrolig hvor mange skritt man kan lure til seg mens man venter på toget). Bortsett fra en sofapause, som varte hele søndag, har skrittellingen gått jevnt og trutt denne uken. I dag tok det hele en dramatisk vending. Jeg skjønte at Else og Knut til tross for min innsats, lå langt foran meg. Jeg bestemte meg derfor for å ta "en Else": Gå hjem fra jobben.
Fra Nydalen til Holmlia, fra vest for Akerselva til sørøst for Nordstrand. Ja, jeg tuller ikke.

Jeg har nå tilbakelagt ovennevnte strekning, og det har tatt hele kvelden, nærmere bestemt tre og en halv time.

Nye oppdagelser: grill- og pikniksesongen har begynt langs Akerselva, folk sitter i bilen og kliner til solnedgangen fra Utsikten, trikken passerer hvert 5. minutt over Nordstrand, fremmede ICA Nær-butikker kan være hyggelige, Asperudtoppen er et diiigert område (holdt på å gå meg vill).

Bivirkninger: Vannblemmer, stive hofter, hull på nylonstrømpene, dødt batteri på iPoden.
Men folkens, det ble 22.000 skritt!!!

Om et halvt døgn får jeg svaret: er jeg på pallen? I så fall, på hvilken plass? Er en ny hodelykt innen rekkevidde? Kan jeg ta påskeferie og ha konkludert med at jeg er en av de sprekeste i IKT-avdelingen?

...to be continued...

Det var ikke løypeporter vi måtte svinge unna...

De er små, gule og mange. Jeg snakker ikke om innholdet i en kasse mandariner til jul, men bambinisene som florerte i løypene i Madonna di Campiglio. Knøtter på ski i flokk, på slep etter en kjekk skiinstruktør, og med foreldre som skimter nye Alberto Tomba`er under hjelmer og refleksvester hakk i hèl. Mer enn èn gang fikk vi tilsnakk for å ha kjørt litt for fort forbi dem. Men de var søte, da. Og modige.

Elisabeth Lund Svindal

Her er beviset på at jeg er blitt en ordentlig racer på ski, på ferie i Dolomittene.

Bill.mrk. "Venter på telefon fra Finn Chr. Jagge"

Helbredende hage

Min kollega Ann-Beth har invitert en rekke postdamer og -menn til å delta i et forskingsprosjekt om meditasjon, og nå har jeg prøvd. Har ligget på sofaen og latt meg guide av en behagelig damestemme inn i en helbredende hage (bra navn!), hvor det finnes mange spennende ting jeg ikke visste om. Faktisk veldig behagelig og avslappende. Bekymringer à la "jeg har ingen rene klær" og "jeg må huske å avbestille månedens bok" forsvant for en stakket stund. Jeg føler meg veldig avslappet og koser meg nå i hjemmets lune med rolig musikk og duftlys. De som vil, kan gjerne låne cd`n av meg, for dette kan virkelig anbefales til alle tidsklemmeofre :-)

Meditasjon (jeg var relativt tilstede når bildet ble tatt)

Middagsengler

På selveste kvinnedagen droppet Åse og Bendix å gå i tog,

til fordel for en stakkars overtidsarbeider som trengte et avbrekk og en matbit.

Verdens beste overtidsmiddagsselskap! Tusen takk, englene :-)