Ting man kan gjøre istedet for å gjøre det man tok hjemmekontor på slutten av dagen for å få ro til å gjøre

1. Kjøpe parmaskinke til 262 kroner kiloen, for så å oppdage at den har gått ut på dato når den skal inn i kjøleskapet
2. Lese Her & Nå
3. Spise kyllinglår til middag, fordi det er tidsbesparende
4. Skravle med samboeren på telefon
5. Svare på mailer som ikke haster
6. Spise en hel brie
7. Legge brød i fryseren
8. Create an event på Facebook
9. Telle opp antall deltagere til jobbens fredagspils
10. Betale regning som forfaller 25.3.
11. Se på Tabloid
12. Se på Hotell Cæsar
13. Se på Dyrlegene
14. Se på Hjelpekorpset
15. Saumfare reklamen etter gode tilbud
16. Bare slappe av littegrann under teppet før jeg begynner å jobbe
17. Blogge
18. Oppdage at det er 14 timer igjen til presentasjonen skal legges fram
19. ...må stikke!!!

Jeg innrømmer det, jeg synes Valentines Day er kosli`

14. februar, tv-reklamene og ikke minst Valentinfrimerkene som utgis av Posten har i flere uker minnet oss på denne store kjærlighetsdagen.

Kvelden før, den 13., sitter vi i sofaen foran tv`n, og tilbud om 25% rabatt på velour-undertøy på Lindex blafrer over skjermen. Hvorpå jeg kremter "i morgen er det...torsdag" (hentet meg bra inn igjen, om jeg skal si det selv). Jeg får en umiddelbar respons, "Yepp, jeg vil gjerne invitere deg på middag". Etterfulgt av mine protester "nei, nei, du trenger da ikke det, vi kan spise hjemme (og dessuten forfaller boliglånet om et par dager, og det har minket med ca. kr. 0,00 etter vi begynte å betale ned på det).

Men kjæresten står på sitt, og jeg venter spent på Valentines day. Dagen går unna, jeg er oppslukt i grunnopplæringen (klarer vi levere i tide?), Quality Center (hvor mange feilsaker får vi løst i dag?), Outlook (hvilke mailer må besvares i dag og hvilke kan vente?), avdelingsmøte (hvor står vi?). Og plutselig ringer kjæresten og spør om jeg er klar. Jeg tenker OH SHIT, jeg har glemt hele Vællentain, og gruer meg litt til å komme ned og ikke ha noe til ham.

Utenfor står kjæresten og venter. På setet ligger et koselig kort, love hearts-godteri og et magnethjerte. Jeg smelter, jeg gjør det. Videre drar vi på restaurant, spiser deilig middag og holder hender. På vei hjem stopper vi på senteret under påskudd av at de har tilbud på glassmagasinet, jeg kjøper glass på glassmagasinet og kaker på baker`n som er i ferd med å stenge. Jeg legger dette i kjøleskapet når vi kommer hjem. Han blir veldig glad. Vi slår oss ned foran tv`n, hvor Valentinreklamene fortsatt ruller og går. Og så er vi enige om at Valentine ER koselig, og synes vi har hatt en fortreffelig torsdag. Og ganske romantisk.

Og i dag er det termin på lånet, og fellesutgiftene forsvant også ut fra kontoen.

Jammen godt det finnes Valentine midt i all regningselendigheten.

Det er fra barn, fulle folk og kjolebutikkdamer man får høre sannheten

Jeg skal i bryllup, og er på jakt etter en kjole. Jeg har saumfart flere butikker for å finne noe som passer. I dag er turen kommet til en ikke navngitt kjolebutikk i sentrum.

Jeg finner meg en kjole som er fin å se på, den går litt nedenfor knærne, har halterneck og tyllskjørt, og i tillegg er den på salg. Jeg vandrer fornøyd inn i prøverommet. Lite aner jeg om hva jeg har i vente.

Kjolen går lett på, ganske fint, sitter den, og jeg stiger ut av prøverommet. Butikkdamen ser betenkt på meg. Jeg er visst i kort overkropp-klubben. Jeg må holde opp håret slik at hun får festet stroppen bedre. Hun drar i BH`en min, for "selv om du har kort overkropp, er det langt ned til puppene fra halsen", sier damen. "Ja, du må ikke tro du er alene om å ha kort overkropp, altså, det er heeelt normalt, det står en ved siden av deg der også (nikker mot annen kunde), og ved siden av der igjen (nikker til annen butikkdame, som nikker iherdig for å understreke at hun og jeg definitivt er i samme klubb)". Vi finner fort ut at kjolen ikke er helt riktig for meg, siden jeg jo både har kort overkropp og dessuten også ganske korte bein. Men butikken er full av andre kjoler, så vi skal nok finne noe som passer deg, sier damen.

Jeg prøver en kjole til, som er litt kortere. Den sitter ikke bra den heller. Damen sier at den er litt uheldig for meg, som har hofter som er bredere enn livvidden. "Akkurat sånn som jeg har, ser du!" sier den syltynne damen på 1,80. Og legger til at vi som er i bredere-hofter-enn-liv-klubben ikke kan gå med slike kjoler.

Så finner hun fram Kjolen. En nydelig, svart, fotlang kjole. Jeg spør om man kan ha sort kjole i bryllup. Hun mener at det ikke er noe problem. "I alle fall ikke når bruden gifter seg for fjerde gang og hun har fem barn med forskjellige fedre", sier damen.

Siden det var ganske oppklarende velger jeg å prøve den. Damen danderer et sjal over skuldrene mine med sine plettfrie hender, rett fra manikyrtime. Jeg håper hun ikke legger merke til at det er et par dager siden jeg barberte armhulene. Kjolen sitter perfekt, men jeg er ikke helt komfortabel med at det vises relativt mye hud på ryggen og nevner dette for damen.

Hun sier at jeg ser nydelig ut, og at jeg bare ikke må tenke på ryggen, siden jeg jo har en strøken og fin rygg. "Og jeg har sett mange dårlige rygger, believe me", sier hun og lener seg fortrolig mot meg. "Og etter den tredje rødvinsflasken kommer du ikke til å bekymre deg over naken hud i det hele tatt. Dessuten blir du veldig slank i denne kjolen, og det er jo det som egentlig er deg".

Nå ja. Jeg får følgende tilleggsforsikringer før jeg forlater åstedet:
1. Jeg kommer ikke kommer til å finne noen nydeligere kjole
2. Den kan brukes til alle anledninger
3. Den har utallige variasjonsmuligheter ("Når du blir lei av lengden, kan du bare kappe den av til knærne, og vips så har du en ny kjole") (ikke et ord om den korte overkroppen da)
4. Siden den bare koster 3300 kroner, er jo det et røverkjøp tatt i betraktning at den faktisk er Kjolen

Jeg går likevel tomhendt ut av butikken. Ut i verden med kort overkropp, bredere hofter enn livvidde, korte bein og perfekt rygg.
Penger spart og nye komplekser tjent.

Summer Fashion

Når feriepengene kom, tok jeg meg, tradisjonen tro, en liten shoppingtur på Storosenteret.
Og der (gjen)oppdaget jeg all engelsken som brukes i vårt norske språk.

Først kjøpte jeg årets slager, tights. Den kjøpte jeg, tradisjonen tro, uten å prøve. Bare for å oppdage at den egner seg best til home wear.

Videre gikk jeg og tittet. På bootees, party sandals og funky pumps med heavy heel.
Jeg kjøpte meg steps i one size. En ny cardigan. Og strømpebukser med hold in-effekt.

Hvis jeg skal forklare dette på norsk, vil det høres omtrent slik ut:
Jeg har vært på butikken. Der kjøpte jeg et tettsittende strømpebukseaktig plagg i bomull, som jeg fant ut passet best å ha på hjemme alene i sofaen, under teppet. I butikken hadde de også sko. Lave støvletter som er litt kugutt-aktige, festsandaler og moderne høyhælte sko, med litt stor hæl på. Er visst siste mote, damma. Og så måtte jeg ha slike små tynne strømper som bare såvidt dekker foten, som du kan ha på nedi små sko. Slik at det ikke blir tåfis-lukt i skoa. Jeg kjøpte også en ny strikkajakke som er praktisk å ha utenpå sommertoppen, når det blir kjølig på kvelden, samt strømpebukser som presser magen inn og rumpa opp.

Noen ganger er det forståelig hvorfor det ikke alltid finnes norske ord på klesplagg.

Agurktid

Det har vært agurktid i lengre tid på denne bloggen. Men dette har jeg ambisjoner om å gjøre noe med.